Hva får du hvis du isolerer tre fantasyforfattere, i fem dager?

Forfattere jobber ikke sammen, sies det. De hater hverandre. De er jo alene om å være geniale. Forfyllede figurer som spytter ut suicidal galle til et marginalt marked. Jeg har heldigvis aldri møtt denne arten forfatter. Den er faktisk så sjelden at ikke engang Sir David Attenborough vet hvordan de parrer seg. Men når det er sagt: Ja, å skrive er og blir en ensom syssel. En reise fra selvtillit til selvforrakt, som heldigvis ender tilbake der man startet. Mer eller mindre.

Write Away 2014

I denne ensomheten finnes det en drøm som jeg tror alle forfattere deler: Drømmen om et inspirerende fagfellesskap. Noen å snakke med. Kaste ball med. Bli inspirert av. Bare i noen dager, om ikke annet. Som regel blir det med tanken, ettersom veien dit er full av tegnestifter, men med gode kolleger er alt mulig! Vi bestemte oss for å ta drømmen på alvor og reise bort sammen i fem dager. "Write away" var født.

Hele turen var Tone Almhjells idé. (Ja, hun som debuterte i USA (!) med Vindeltorn) Tonje Tornes satte rammene for opplegget. (Ja, hun som ble lesernes favoritt med Hulder, på barnebokkritikk.no) Selv stod jeg for grafisk design. Fordi, som Tone sa: "Did we need a concept design? Of course we did!"

Hensikten var å bli inspirert. Å bli bedre. Å få det beste ut av hverandre. Turen ble en uforbeholden suksess! Så vellykket at vi lukter en årlig tradisjon. Og det var forbausende enkelt:

1: Finn et vakkert sted, med få distraksjoner
Vi endte opp i et lite hus på Farsund Resort. Kvalmende postkortidyll, komplett med svalereir på balkongen. Og wi-fi. Som selvfølgelig kan sløyfes, dersom noen i gruppa sliter med impulskontroll.

2: Skaff et rom til hver deltaker
På dagen skrev vi hver for oss, med felles måltider. Det var en stor fordel at alle hadde eget bad, og en skrivepult. Tanken var at ingen skulle føle seg avhengig av de andre.

3: Sørg for å ha et koselig fellesområde
På kveldene jobbet vi sammen, og det var nyttig å ha et eget fellesområde. Med eget hus fikk vi være i fred, og kunne ha kosebuksene på. Den første kvelden ble strategien lagt. Deretter fikk hver forfatter en hel kveld dedikert til sitt prosjekt. Paradis! Nei, vi hadde ingen høytlesning, i motsetning til hva man kanskje skulle tro. Dette handlet om overordnet struktur, om plot, karakterer og idéer. Det var altså ikke meningen å gå inn i noens tekst. Hver av oss brukte mange timer på å snakke de andre gjennom boka, og det var sykt effektivt for å finne styrker og svakheter.

4: Ha med forfatterkolleger du stoler på og bryr deg om
Vi er enige om at dette punktet var avgjørende. Å fortelle handlingen i en uferdig bok til andre forfattere, er skumlere enn den tredve år gamle TV-serien Malstrøm. Det kjennes som å kle seg naken. Det er intimt, og ikke noe man kan gjøre foran hvem som helst.

Gevinsten
Hver kveld var en innsprøytning av selvtillit. Åpenbart kom det mange idéer på bordet. Historier ble strammet, formet, videreutviklet. Karakter ble til og med kvestet ... Men det vi også har vunnet, er at alle nå kjenner hverandres historier ut og inn. Det gjør at man kan plukke opp telefonen hvis man sitter og river seg i håret. Man kan snakke med noen som har tråkket den samme stien, og kan komme med vettuge innspill.

Ingen av oss er i tvil om at denne turen har skapt bedre bøker, og lykkeligere lesere. Vi gleder oss allerede til neste år. Og før du kliner flink-lappen på oss, så skal jeg være den første til å innrømme at den siste kvelden i hovedsak ble tilbrakt med kattevideoer på Youtube.

Les også Tonjes innlegg om turen. 

Tonje Tornes, Siri Pettersen, Tone Almhjell