Dag tre i eksil

Jeg har flyttet på landet. Sørlandet. Midt mellom bedehus og FrPs hovedkvarter. Før du putter penger i potten på at jeg er tilbake i Oslo før jul, så la meg understreke at jeg ble født i ingenmannsland, under nordlyset, der kartet knekker mot Arktis. Et mørkt sted. Et sted for vikinger. Et sted der du kan gå glipp av sommeren mens du står i dusjen. Likevel, etter seksten år som byjente er læringskurven loddrett. Jeg er i ferd med å gjenoppdage hva det betyr å bo på landet.

Old black and white picture of a strange couple on a farm.

Det betyr at tabellen på bussholdeplassen ikke er live-oppdatert. Den er printet ut på papir. Innrammet, bak værbestandig glass. Tallene endrer seg altså ikke mens du står der. De gir ingen indikasjoner på hvor langt unna bussen er. Realtime betyr noe helt annet her. Det betyr at tiden er virkelig mens du venter, som jeg har forstått er en bra ting.

Bussen går hver time, i følge den falmede plakaten. Jeg hadde betvilt både aktualiteten og bussens eksistens, hadde det ikke vært for pensjonistene som allerede stod på holdeplassen. For sånn er det også på landet. Man reiser ikke kollektivt, med mindre mann har rundet 65. Eller ennå har til gode å runde 18. Derfor går det få busser. Og derfor må bussen innom alle holdeplassene som står oppført i kirkeboka fra 1600-tallet. Et tips: Hvis du starter to holdeplasser lenger unna, slipper du å være med på siksak-turen gjennom Ødeheia og Daudal.

Det tar 15 minutter å kjøre til Kristiansand med bil. 30 minutter med bussen. Enda et tips: Du kan spare syv minutter på å betale den ekstra femmeren for han som krangler med sjåføren fordi han har glemt honnørkortet.

Men uansett, turen er verdt det. For i enden av tunnellen finner jeg Mean Bean kaffebar. Greit nok, det selges flere latte med karamell her enn i Oslo, men det er en kaffebar! Som brenner selv. Som har wi-fi og hyggelige ansatte. Den ligger i Kunstmuseet. Og her sitter jeg nå, i skrivende stund, og føler meg urban og landlig på samme tid, og tenker på at vi var ute og gikk i går kveld. Og det var så mørkt at vi måtte ha lommelykt. Hvis du må ha lommelykt i Oslo, så er du på feil sted.

Men jeg tenker at det ikke er en universell regel. Det finnes mange mørke steder i verden, og noen ganger betyr det bare at du kan se flere stjerner. Dette skal gå fint. Jeg kommer til å overleve.

Siri