Traumatisert av Astrid Lindgren

Jeg hadde en bok da jeg var barn. En bok jeg elsket. Bar rundt på. Til og med løy om. Det var Astrid Lindgrens "Aller kjæreste søster." En aldeles vidunderlig møkkabok!

Bilde fra

I følge en barndomsvenninde hevdet jeg hardnakket at mitt eksemplar av boken var det eneste i hele verden. Man har jo visse illusjoner om seg selv, så påstanden er hard å svelge. Et kjapt googlesøk blottlegger hvor langt ute på viddene jeg i så fall var, så la meg bare understreke at jeg har blitt et mer lovlydig menneske siden den gang.

Anyway: Boken handlet om en litt deppa jente som fant et hull i bakken. Det førte forutsigbart nok til en hemmelig verden. Der bodde hennes sjelevenn og tvillingssøster, Ylva-li. (Navnet følger forøvrig alle regler for god fantasy-skikk. Y? Check! Bindestrek? Check!) Ylva-li var dronning så klart. Bodde i gullsal, red under fullmånen, spiste karameller på piknik, og hadde det generelt kult. Bær over med meg, det var slutten som var det horrible her. Den fryktelige finalen på en ellers fin historie.

Foreldrene tok nemlig affære og kjøpte henne en hvalp. Jeg gjentar: en hvalp ... Kjøteren var åpenbart løsningen på hennes eksistensielle uro, for da hun gikk ut dagen etter, var hullet i bakken borte. Og slik slutter boka! Hva tror dere hun gjorde? Ingenting. Hva tror dere hun følte? Niks. Nothing. Nada. Hullet var borte, og mer sies ikke om den saken. Snipp, snapp, snute, og så var eventyret et katastrofalt traume. Inngangen til fantasiens verden ble rasert, fordi jenta fikk en hvalp. Steng grensene - vi har fått en puddel. Nok sagt.

Jeg tilstår at jeg fremdeles har problemer med å stole på min foreldregenerasjon, på grunn av denne boka. Folk som får seg til å utrydde et univers uten antydning til anger, kan umulig ha gode hensikter. Kall det gjerne en tillitskrise. Jeg klandrer forfatterne. Jeg klandrer det rasjonelles inntog. Jeg klandrer politisk korrekt 70-tallslitteratur for å ha traumatisert en hel generasjon. Men jeg lot meg ikke knekke!

Redningen var en avstumpet HB-blyant. Et befriende, demokratisk verktøy som lot meg skrive min egen slutt på historien som hadde snytt meg. Jeg har boken ennå, og der står det med den håpløse skriften til en som nettopp har lært bokstavene: "Ylva-li var død. Jeg kastet meg ned på bakken og lå og gråt. Tenk, Ylva-li var død."

Det handler om emosjonell tilfredsstillelse, ikke sant? Troverdige karakterer, for pokker! Og uten å være selvtilfreds tror jeg vi alle kan være enige om at dette er en langt bedre slutt. 

35 år senere, og jeg skriver fremdeles om ting på den andre siden av hullet i bakken. Og fremdeles foretrekker jeg katter.

Siri