Ting du aldri må spørre meg om.

Forfattere er Norges kulturelite. Velutdannede, oppdaterte og meningssterke. Sånn er det. Det vet alle. Så snart man har skrevet en bok oppnår man en plutselig innsikt i menneskets psykologiske irrganger. I tillegg til å vite det meste om litteratur, selvsagt. Med mindre man er som meg, og føler at man plutselig - ved en misforståelse - ble invitert på festen.

Blackboard with SMRT in chalk

Et bevis på de litteræres fortreffelighet er for eksempel at de kan skrive ordet "trilogi" riktig, og ikke "triologi", noe jeg nettopp lærte i en tweet fra Tom Egeland. Case closed, kan man si. Og det er ikke bare ordforrådet som lider. Det er visse ting en forfatter skal vite og ha meninger om. Ting jeg er vettskremt for at noen skal spørre meg om i all offentlighet. Ting som ville avsløre mitt svarte, litterære kompetansehull:

  • Hvem er Norges fremste forfatter? (Neeesb ...øøh?)
  • Hvem vil du si banet vei for kvinnelige forfattere i Norge? (Jeg vil si hundrelapp?)
  • Hvilken debutant vil du sammenligne deg med? (Løpe ut og kjøpe den ikke-eksisterende boken "Norske debutanter")
  • Hvilken litteraturpris drømmer du om? (190 kr?)
  • Var forrige nobelpris i litteratur velfortjent? (Det vil jeg da håpe!)
  • Hvem er din norske favorittforfatter? (Erlend Loe setter meg litt ut.)
  • Hvordan vil du si Hamsuns selvframstilling beriker samfunnsdebatten? (...)

Dette intervjuet er over. Og der er kanskje løsningen? Jeg kan bli en av de eksentriske forfatterne. Et misforstått geni. Bo i ei hytte i skogen og slenge på røret til journalister. Jeg kan gjøre som Lars Saabye Christensen (måtte google hvordan det staves) gjør når han går på butikken. Han oser av forfatterskap. Utilnærmelig forfattete i sin framtoning. Det kan jeg gjøre. See? Kulturell utdannelse er overvurdert, og det finnes en løsning på alt.

Jeg stirrer grimt på deg nå. Du ville ha neiet av ærefrykt.

Siri