Den sykt viktige virkelighetsflukten

«Hvordan fikk du inspirasjon til Ravneringene?» er et spørsmål jeg har fått utallige ganger. Her er svaret. Og det er en uforbeholden hyllest til terninger, tidtrøyte og til gutta rundt spillebordet.

Rollespillterninger

Jeg spilte rollespill før i tida. Nei, det var ingen hobby. Det var mye mer enn det. Det var en redningsplanke. En rømningsvei. Et hellig rom der alt var intenst og meningsfullt, sett mot den virkelige verden. Det var veien til fantastiske historier og livsviktige kamper. En tid som formet meg. Som til og med ga meg Hirka, hovedpersonen i «Ravneringene», men det kommer jeg tilbake til. La meg først forklare hva vi drev med, og hvorfor det var så forbannet viktig.

Vi satt i mørke kjellerstuer mens snøværet raste utenfor. Bøker i hopetall lå henslengt på gulvet, åpnet ved vilkårlige bilder av drager og demoner. Borger og labyrinter ble kartlagt foran oss, opplyst av innbilte fakler. Veien ble til mens vi gikk, til lyden av terninger som trillet over bordet. Terninger som ikke lignet noen andre jeg hadde sett. Disse hadde mange fasetter, som edelsteiner. Åtte sider. Tolv. Tyve ... Rubiner og smaragder med skjebnemakt. Ikoniske former som fremdeles gir meg gåsehud.

Vi hadde alle et ark der rollefigurene vi spilte stod oppsummert i enkle trekk, med en rekke egenskaper tildelt en poengsum fra 3-18. Det er en skala jeg fremdeles bruker i dagligtale. «Så hvor langt har du kommet, på en skala fra 3-18?» sier jeg ofte. Fordi det ligger i blodet. For alltid en del av meg.

Karakteren din kan være hva som helst: Kriger, prest, tyv, magiker eller et utall andre ting. Du kan være menneske, alv, dverg, vampyr, god, ond eller noe midt i mellom. Hvem du er avgjør hvordan du handler. Slik lærte vi kreativitet. Problemløsning. Empati. Vi lærte nyanser, at ikke alt er sort-hvitt, at man ikke alltid kan vinne. Og vi lærte å samarbeide, på tvers av raser og politiske uenigheter. Kanskje vi også lærte forskjellen på rett og galt. Å bygge moralsk ryggrad. Hvis du likevel vil kalle spill for bortkastet virkelighetsflukt så trenger du en omstart, for å si det sånn.

Eventyrene vi var med på har knyttet ubrytelige bånd. Noen i gjengen har jeg ikke snakket med på mange år, men jeg vet likevel at når vi ses igjen vil det være som om tida har stått stille. Rollespill vil alltid ligge der som et grunnfjell under oss. En felles platform. Det har vært mye snakk om jenter i gaming-miljøet de siste årene. Erfaringene er mange og varierte. Selv var jeg eneste jente i en flokk på rundt ti, og kan hende jeg var velsignet med en spesielt bra flokk. Gutt eller jente syntes i alle fall å være uvesentlig. Interessen stod i fokus, og jeg ble tatt imot med åpne armer. Jeg følte meg trygg. Inkludert. Likeverdig. Men også utfordret. Jeg fant tilhørighet og identitet.

Hovedpersonen Hirka ble til under en rollespillkampanje. Faktisk trodde jeg at min første roman skulle være en tegneserie, basert på akkurat denne kampanjen, men slik ble det ikke. For det første innså jeg at jeg ikke var i nærheten av god nok til å tegne, og for det andre er rollespill en ikke-lineær opplevelse som egner seg dårlig som fortelling. Det måtte bli noe annet. Hirka var heller ikke den samme, men en tidlig utgave som grep tak i meg og nektet å slippe. Hun var ei egenrådig og rødhåret jente som eide to kråker. Et naturbarn som løp rundt og snakket med steiner og trær. Begynner det å høres kjent ut? Den største forskjellen var at min første Hirka faktisk hadde en halestump, fordi hun skulle være halvt underjordisk. I «Ravneringene» er det stikk motsatt. Hirka er mennesket, i en verden der mennesket er en myte.

Før jeg skrev dette innlegget rotet jeg rundt i gamle esker og mapper med våknende innsikt. De røde trådene som strekker seg gjennom hele livet mitt ble brått veldig synlige. Tegninger, karakterer, historier ... Akkurat når jeg trodde jeg hadde funnet en kilde, så dukket det opp noe enda eldre. Ravner og vampyrer. Bilder av stonehenge. Skapninger med nebb og klør. Når begynte det egentlig? Så husket jeg et av mine yndlingseventyr som barn. «Den rødhårede prinsessen», het det, og jeg innser at det ikke finnes noen kilde. Ingen begynnelse. Heller ingen slutt. Rødhårede naturbarn, ravner og hvithårede krigere har vært en del av meg så lenge jeg kan huske. Hadde jeg vært overtroisk ville jeg sagt at det hele tiden lå i kortene.

Uten rollespill kan det hende jeg aldri hadde blitt forfatter. Jeg elsker fantasy og har alltid gjort det. Men hadde jeg skrevet fantasy, dersom jeg ikke hadde levd meg systematisk inn i andre verdener helt fra tenårene? Kanskje ikke. Jeg ville i hvertfall ikke hatt det brede erfaringsgrunnlaget for å skape noe originalt. Heller ikke troen på at idéer aldri tar slutt. De finnes i hopetall, en alltid tilgjengelig og fornybar ressurs. Så denne er til dere, gutta rundt bordet, med min inderligste takk for at jeg ble den jeg ble. Og til dere andre: Spill, for pokker! Spill!